Pokerproffene risikerer fengsel , skriver
Aftenposten i dag. Tre kolleger ved det
juridiske fakultet ved
universitetet i Bergen (UIB) har tolket to lite brukte
straffelovsbestemmelser. Jus ekspertene har riktignok bare vurdert regelverket, men medias fokus på jus eksperters meninger har ofte vært nok til å sette griller i huet på både påtalemakt og politikere.
Straffeloven (strl.) §298 er utformet slik:
(1) "Den, som gjør sig en
Næringsvei af
Lykkespil, som ikke ved særskilt Lov er tilladt, eller af at
forlede dertil, straffes med Fængsel indtil 1 Aar.
(2) Istedetfor Inddragning af det vundne Udbytte kan Retten bestemme sammes Tilbagebetaling." (Mine uthevinger)
Ordet ”lykkespill” går for øvrig igjen i strl. §383, som forklarer at fengselsstraff inntil 3 måneder kan ilegges den som arrangerer slike lykkespill på offentlig plass, eller ”yder husrom” til slike spill.
Aftenpostens artikkel nevner ikke strl. §299 som for øvrig definerer hva et ”Lykkespil” er:
(1) "Som Lykkespil ansees alle Spil om Penge eller Penges Værd, ved hvilke paa Grund af Spillets Art eller Indsatsernes Høide det vindesyge Øiemed fremtræder som det fremherskende.
(2) Som Lykkespil ansees ogsaa Væddemaal og Terminspil (Differenshandel), ved hvilke det samme er Tilfældet".
Lektor Erik Wold og kollegene i Bergen er enige om at Straffeloven §298 rammer de som har jevnlige inntekter fordi paragrafen benytter ordlyden ”næringsvei”. At det å ha jevnlige inntekter faller inn under begrepet næringsvei er etter min mening ikke angripelig, dessuten er det liten tvil om at en rekke profesjonelle pokerspillere, også enkelte norske har gjort poker til langt mer enn en hobby. Jeg minner imidlertid om at paragrafen kun vil ramme de som har slike inntekter ”jevnlig”, slik at enkeltstående tilfeller faller utenfor denne bestemmelsen.
Paragrafen er dessuten sammensatt slik at den også rammer den som forleder andre til å drive med ”lykkespill”, dersom vedkommende jevnlig får vederlag for å verve slike spillere. Dette vil kunne begrunnes med at personen i så fall har lykkespill som næringsvei, hvilket altså rammes av paragrafen. (Jf. høyesterettsdom inntatt i Rettstidene 1938 s. 815)
Videre, og kanskje av større interesse er kollegene enige om at pokerspillet klart omfattes av samlebetegnelsen ”lykkespill”.
Spørsmålet blir etter dette; er poker et lykkespill? For å foreta denne vurdering må vi avgrense mot ymse poker varianter som for eksempel klespoker(!) og knokepoker da det som nevnt er snakk om pokerspill der det spilles om økonomiske verdier.
Det vil bli alt for omfattende å ta for seg alle de ulike pokervarianter og jeg mener at premissene for ulike pokerspill til en viss grad er forskjellige. Eksempelvis har det vært hevdet at det er relativt stor forskjell på tilfeldighetsfaktoren i ”Texas Hold-em” sammenlignet med ”5 Card Draw”.
Her kan man kanskje hevde og således argumentere for at Poker er mer enn bare et ”lykkespill” etter en alminnelig oppfatning av begrepet og liste opp en rekke momenter som taler for dette syn. Det er imidlertid verken din eller min, den individuelle eller allmenne oppfatning av pokerspillet som legges til grunn ved en vurdering av om spillet faller inn under begrepet lykkespill i lovens forstand. Det er begrepenes betydning i juridisk terminologi som er avgjørende.
Hva som ligger i begrepet lykkespill i lovens forstand må tolkes ut i fra lovens forarbeider, rettspraksis og evnt. juridisk teori.
Her får du et utdrag av Gyldendal Norsk lovkommentars studentutgaves kommentar til begrepet lykkespill i strl. §299 (fra note 2106); ”Lykkespil”… ”begrepet omfatter også tilfeller hvor utfallet beror på en kombinasjon av tilfeldighet og dyktighet - forutsatt at utfallet for en vesentlig del beror på tilfellet, og det spilles om høye gevinster.
Rene dyktighetsspill hvor utfallet beror på dyktighet, kan også være "Lykkespil". I tilfelle må innsatsen være høy, og det vinnesyke formålet med spillet må fremtre som det vesentligste.”
(Disse kommentarene er ofte skrevet med henblikk på etablert praksis, forarbeider og anerkjent teori)
Det er imidlertid lite rettspraksis på området og det ville være spennende med noen dommer om pokerspill nå som pokerinteressen er formidabel.
Selv om det etter dette er klart at pokerspill faller inn under betegnelsen lykkespill, rammer strl. §298 etter sin ordlyd kun næringsøyemedstilfellene (jf. ovenfor). Motsatt rammer paragrafen trolig ikke dem som spiller pengepoker med kompisgjengen sporadisk, og heller ikke den som tar med deltagere på slike spill uten det formålet å tjene på det.
Om pokerlaget ditt hjemme i stua eller kjelleren er ulovlig er likevel under kraftig debatt i disse tider, diskusjonen ruller blant annet mellom Lotteri- og stiftelsestilsynet som mener at selv et pokerlag med en vennegjeng er ulovlig og advokatfullmektig Bremset hos Walk-in advokatene i Oslo som mener slike pokerlag ikke er ulovlig. Lektor Erik Wold ved UIB melder seg på debatten og mener at verken Lotteri og stiftelsestilsynet eller advokatfullmektig Bremset treffer spikeren på huet. Oslo kortklubb ber naturligvis om klarere regler.
Lotteri og stiftelsestilsynet viser da heller ikke til straffelovens gamle og lite benyttede bestemmelser i sine begrunnelser for at de private pokerlag heller ikke er lovlig, men til Lov om lotterier m.v. (Lotteriloven) der det av §5 første ledd fremkommer at lotteri bare kan ” avholdes til inntekt for et humanitært eller samfunnsnyttig formål” I følge lektor Erik Wold feiltolker stiftelsestilsynet imidlertid paragrafens annet ledd som gjør unntak for de såkalte møtelotteri der ”allmennheten ikke har adgang, når lotteriet ikke er hovedhensikten ved møtet”. Wold mener unntaket taler for å tillate private pokerlag der målet er å ha det trivelig sosialt og ”hovedhensikten” ikke er selve gamblingen.
Lotteriloven §6 gir videre Lotteri og stiftelsestilsynet anledning til å gi tillatelse til ulike lykkespill. Tillatelse til pokerspill er imidlertid etter hva jeg vet aldri i norsk historie innvilget,
dette fremgår samtidig av en artikkel på adressa.no om bl. a. Lotteri og stiftelsestilsynet.
Skulle Wolds syn om at private pokerlag (med de rette hensikter) faller inn under unntaket i lotterilovens §5 annet ledd, kreves imidlertid ingen tillatelse jf. lotterilovens §7 første ledd, bokstav c.
Artikkelen Poker & Juss i Injuria behandler også deler av lotteriloven, og andre spørsmål tilknyttet skatt av pokergevinst, o.l.
De lege lata (i juridisk kontekst; ”slik retten er”, altså en stadfestelse av rettstilstanden på området i dag) kan man etter mitt skjønn vanskelig holde kommersielle pokerspill utenfor lovens straffebestemmelser. Dette medfører at slikt spill og de spillere som har jevnlige inntekter av slikt spill etter norsk lov kan straffes med fengsel inntil ett år.
Her bør presiseres at strl. §298 gir domstolene muligheten til å ilegge en pokerspiller som rammes av paragrafen fengsel i ”indtil 1 Aar”. Denne formulering gir rom for en skjønnsom vurdering i hvert enkelt tilfelle, slik at en som har brutt paragrafen ikke nødvendigvis må sitte ett år i fengsel, men det er ”worst case scenario”.
Når det gjelder regulering av de private pokerlag finnes det ulike representanter med vidt forskjellige syn jf. artiklene jeg har hyperkoblet og kommentert ovenfor. Reglene på området mangler en de lege lata avklaring; om hvilke regler som gjelder, eller ikke gjelder. Av artiklene fremgår eksempelvis at lektoren ved det juridiske fakultet på UIB verken er enig med Lotteri og stiftelsestilsynets eller en advokatfullmektigs når det gjelder oppfattelse og bruk av dagens regelverk.
De lege ferenda (i juridisk kontekst; ”hva retten bør være”) blir diskusjonstemaet om man bør endre regelverket i tråd med momenter som utviklingen i samfunnet og den allmenne rettsoppfatning. Man må vurdere om det i dag er slik at et flertall av befolkning mener at poker bør være legalisert som pengespill. Man må se på mengden av potensielle lovbrytere per dags dato; i næringsøyemed bl. a. Kjersti Grini, Sverre Krogh Sundbø og sønnen til Hanne Krogh, men utenfor næringsøyemed også mannen i gata som spiller pengepoker hos en kompis for moro skyld. - Kontra faren for flere spilleavhengige (som det hevdes påvirkes av idrettskjendisers pokeropptredener), personlige konkurser, kriminelle gamblingmiljøer, utpressing, represalier og andre ”samfunnsfiendtlige” momenter.
Selv er jeg av den oppfatning at tilgangen til pokerspill allerede er så stor, rettsoppfatningen så liberal og spillets art langt fra så tilfeldig - over tid, at en sterkt bør vurdere å utforme lovverket slik at det fremgår at i all fall ukommersielt pokerspill i visse varianter tillates også i Norge.
Jeg kommer ikke på noen god sammenligning, men da jeg vokste opp, var faktisk rullebrett forbudt (frem til 1989), myndighetene var redde for at brettene kunne skade både barna og andre (særlig eldre.) Det tok litt tid, men så forstod de at de hadde inntatt en vel overformyndersk holdning og rullebrettene ble plutselig tillatt, - selv om de fleste for lengst hadde fått et brett tilsmugla fra Sverige eller lignende. På forbudstiden var det en haug med unger som hadde rullebrett, etter hvert tok man dem til og med frem i all offentlighet, alle visste om forbudet, men ingen brydde seg.
Enormt mange nordmenn spiller poker om penger. Det kan være med kompiser eller fremmede, hjemme hos noen eller på ymse tilstelninger. Skal vi stole på informasjonssjefen i Lotteri og stiftelsestilsynet Rune Timberlids nylige uttalelser driver disse nordmenn med noe ulovlig.
Kanskje er pokerspillet mer i det skjulte enn hva ”oppbevaring og bruk” av rullebrett var. Potensialet for økonomiske (og psykiske) problemer etter uheldige pokerspill kan likeledes muligens oppfattes mer alvorlige enn potensialet for fysiske skader etter uheldig akrobatikk på rullebrett. Poenget er imidlertid at det i begge tilfeller hersker en relativt stor enighet, blant en vesentlig del av befolkningen om at slike ulovliggjorte hobbyer er totalt akseptable å drive med. (Om da pokerspill på ukommersielt nivå faktisk er forbudt.) Pengepokerspill på et ukommersielt nivå er i dag i høy grad akseptabelt. Det er allment kjent og ingen bryr seg. Jeg er sikker på at det i dag er langt flere mennesker som tidvis spiller pengepoker enn det var drittunger som hadde rullebrett under forbudstiden. (Neida en kunne uansett ikke straffet umyndige, men kanskje barnas foreldre som smugla inn brettene.)
Kommersielle pokerspill er jeg mer skeptisk til. Legaliserer man slike, risikerer man i prinsippet en ny norsk gambling kultur. Grensene mot andre gambling varianter vil kunne være vanskelig å trekke slik at det popper opp særnorske kasinoer med pr. stunt og vid økonomisk spillfeberinteresse. Spillavhengighet og triste skjebner i økonomiske ruiner medfølger utvilsomt i en eller annen skala.
Kanskje taler de negative momentene med lovlig kommersielt pokerspill for å holde større pengepokerspill straffbart, slik at de som arrangerer slike eller deltar i slike, er klar over de mulige rettsfølger dersom forholdet blir avdekket. Dette ville aldri ”offisielt” sett være ønskelig fra lovgivningsmyndighetene, men vi har sett mange eksempler på at det ikke blir reagert mot annet enn grove brudd på lovbestemmelser som i realiteten brytes daglig. (Prostitusjon, besittelse av heroin/hasj, alkohol konsum på offentlig plass o.s.v.)
Nylig bestemte DnBNOR seg for å ettergi en 21 år gammel manns spillegjeld på kr. 70.000 fordi det i Lov om den almindelige borgerlige Straffelovs Ikrafttræden §12 står bl. a. ”Af Spil og Væddemaal opstaar ingen Forpligtelse, og en Anerkjendelse av derved stiftet Gjæld er uforbindende”. Hvilket betyr at gjeldsstiftelse etter spill og veddemål er uforbindende, selv der du har godtatt å sette deg i gjeld. Regelen taler for at man uansett bør spille med ”midler man har”, da gjerne kontanter, ikke på kredittkort, ved kontrakt, med lån eller andre finurlige løsninger som setter spilleren i gjeld til andre spillere eller arrangør.
Å straffetiltale de mer profesjonelle pokerspillere for deres inntekter i kommersielle spill utenfor Norge eller via utenlandske nettsider, - blir etter min mening totalt feil i dagens samfunn. Sammenligner man en pokerprestasjon der en person vinner en større sum i utlandet eller på nettet for den saks skyld, med en fredet lottomillionærs gevinst i det lovlige norske lykkespillet Lotto, er det lite som rettferdiggjør en inntil et års fengsling av den mer eller mindre dyktige pokerspiller, selv om deler av lotto inntektene øremerkes gode formål.
Uansett vil debatten om regelverket rulle videre. Det er ingen tvil om at det er behov både for å avklare hva det eksisterende lovverk betyr, og om man bør endre lovens utforming og betydning på bakgrunn av endrede rettsoppfatninger i samfunnet.
