Jakten på et eksamensresultat

Nerd - "Jakten på en eksamenskandidat - jakten på et eksamensresultat"

Idol - "Jakten på en superstjerne". Konseptet skal rulle over skjermen enda en sesong. Vi har hatt en haug med lignende konsepter i det siste. Filmstjerne - "Jakten på en filmstjerne", Dansefeber - "Jakten på en danseløve", TopModel - "Jakten på en supermodell", "Jakten på en Cæsar stjerne" o.s.v... Vi får se en mengde mennesker som gir av hele seg selv med en drøm om å lykkes og et innstendig ønske om å prestere når det virkelig gjelder. Det er naturlig å ha et behov for å få vist hva en er god for, at det bor noe i en, kanskje få litt skryt, en bekreftelse, en støtteerklæring, en mulighet.

Skjebner knuses, kritikk hagler, talent benektes og selvtillit brytes ned - i beste sendetid.

Noen få klarer seg. Det bor noe i dem, de fortjener skryt, de har talent, de bør fortsette, de bør satse, de er gode. Hallelujah! Endelig en som innfrir!

Resten er ubrukelige, -sorry. Det der duger ikke.

Jeg skal på en audition som kalles muntlig eksamen, klokken 09:00 denne onsdags morgenen.

Den skal foregå på 3. Avdeling ved det juridiske fakultet i Oslo. Storbyen. Det er skikkelig skummelt.

Jeg vet at det er 240 personer som kom videre etter de to innledende rundene med hjemmeeksamen og skriftlig skole eksamen. Jeg har lagt ned noe som i alle fall føles som et enormt arbeide. Jeg har drevet med forberedelser i over tre år, siste året har jeg hatt mye fokus på denne muligheten. Jeg har gjort en innsats, jeg ønsker å lykkes, bli en av de utvalgte, jeg vil bli satset på, jeg vil bety noe, jeg vil være god, jeg drømmer om litt skryt, en støtteerklæring, en mulighet.

Jeg møter flere av de viderekomne utenfor lokalet. Vi snakker om den tredjedelen som ble eliminert. Vi synes det er forferdelig og trist. Vi vet at mange av dem har jobbet knallhardt. Mange av dem har bare hatt uflaks, eller bommet litt på en av oppgavene vi måtte løse. Det kunne likegodt vært oss.

Vi diskuterer om man skal prøve igjen om man mislykkes. Noen har allerede prøvd før og kliner til igjen, noen er med for første gang. Vi ønsker hverandre lykke til.

Spenningen stiger, jeg er nervøs, men heldigvis roligere enn hva jeg pleier å være foran viktige fremføringer. Jeg lurer på hva dommerne, som kalles ”sensorer”, kommer til å spørre om, hvordan jeg skal opptre, tankene spinner i hodet. Lurer på om jeg husker teksten, om jeg har kontroll, om jeg er mentalt forberedt. Jeg tenker at jeg ikke må være så nervøs.

Jeg sitter på benken utenfor døren. Bak døren sitter dommerne, akuratt nå venter de på meg, selv om de skal se en haug med kandidater hele dagen gjennom, tre dager på rad. Jeg er blant de første ut i dag. Jeg skjelver litt, men er fortsatt roligere enn fryktet. Jeg tenker at det er helt greit å være først ut, så er jeg ferdig med det.

Så er det min tur. De roper opp nummeret jeg har fått utdelt, det er to dommere. Jeg håndhilser på den første og han ser verken snill eller slem ut. Han ser bare helt streit ut. Den andre dommeren har briller og ser jaggu helt ok ut han også. Jeg tenker at det spiller ingen rolle åssen de ser ut, det er jeg som har noe å bevise. Jeg må skrive under en erklæring på at jeg kan innestå for opplysningene de har om meg. Så finner jeg plassen min og audition settes i gang.

Det går overraskende greit. Jeg kommer litt ut av det innimellom, men dommerne virker som om de har et oppriktig ønske om at jeg skal få til fremføringen min. De hjelper meg frem. De stiller gode spørsmål, de holder seg til temaer jeg på forhånd har skrevet inn at jeg kan, jeg får selvtillit og gir gass, jeg trives og det føles uvant, men trygt.

Jeg får beskjed om at jeg har vært lenge inne. 25 minutter. Fælt å tida flyr, tenker jeg. Nå holder det sier han med briller. Jeg blir med et litt usikker. Hvordan gikk det egentlig, lyktes jeg? Var jeg ræva? Får jeg en sjanse? En mulighet? Dømmes jeg opp og frem, eller nord og ned?

Den ene dommeren ser på meg, - nå kommer det tenker jeg.

”Gikk ikke så verst det her, takk skal du ha, resten finner du ut den 18. januar, da offentliggjøres resultatene, lykke til videre”.

Jeg takker for meg. Jeg føler det har gått bra, i alle fall ”ikke så verst” som dommeren sa. Jeg ringer folk som har gitt meg støtte og ønsket meg lykke til og sier at de føltes bra. ”Ikke verst” sa den ene dommeren, - sier jeg.

Jeg møter noen andre som skal fremføre senere. Jeg forteller dem at dommerne var hyggelige og profesjonelle. Jeg forklarer at jeg er brukbart fornøyd og en erfaring rikere.

Jeg føler meg aldeles ikke udugelig, ikke ubrukelig. Jeg blir nok ikke blant de beste, men jeg gjennomførte, det gikk helt greit, - jeg tør å stille opp igjen. Nettopp det er viktig for meg. Jeg har gjort en innsats, jeg har hatt trua, det er det som betyr noe.

Hallelujah,

Eks. Amen!