Kræsjlanding

Sånn kan det gå.

Peter Schumacker Meter, Dave Gourmet, Unge Duracell og undertegnede var på skitur til Geilo fra torsdag til søndag. Alt startet konstruktivt da vi kom frem sent torsdag og koste oss med wienerpølser og pils fra Lidl.

Fredag morgen hadde Schumacker en aldri så ørliten dose for mye fart inn i en brutal venstresving og plantet et stk. BMW akkuratt så langt ned i grøfta at vi ikke klarte å få dytta den tilbake på rett spor, dermed måtte vi ringe NAF som så trakk jolla ut igjen på veien.

Neste bragd stod undertegnede for en halv dag etter det ble investert i nærmeste ektremsportsbutikks feiteste og dyreste "arnette plug in" hjælm med innebygde høytallere i øreklaffene ;

Tror du ikke jeg ble litt kjepphøy og dro på to "Sweet 360 Sky High" på rad med en andregangslanding som sugde mer p... enn hele homsepatruljen til sammen? Kneet vrei seg i det både jeg og kneet skulle gått rundt da en ski spratt av, mens den andre skia satt tight som f. og spente i mot. Jeg kom meg ned på en ski og satte meg i varmestua. Det ble ikke mer ski på sjefskløna etter kræsjlanding denne dagen.

Afterski derimot, det kan vi. Schumacker må ha trodd at han var kjemiker for plutselig kjøpte han reagensrør til en verdi av rundt 700 kroner av noen damer med Jägermeister T-skjorter og tiltalende hyller. Mye gikk ned på høykant og giftstoffene blandet vi elegant med andre giftsoffer i magesekken. Unge Duracell var i kledd tøfler for anledningen og spratt rundt på gulvet som en Jojo. Dave var på sjekkern, og det var vel egentlig ingen overraskelse, i og med at gutten naturligvis blir litt ivrig etter å ha sittet pal i feltet i Sibir i mange lange uker.

Etter et trivelig Nachspiel der en dansk pige knuste en svimmel Schumacker i ping pong før hun konverserte på kroppslig vis med Dave "the Brave" fant hyperaktive Duracell ut at det var utaktisk å stå med tøfler på dassen på Recepten i det den sprang lekk.

Da Unge Borgenhov våknet på Lørdag nekta venstre kne å spille på lag med hverken lår eller legg.

Redusert med en mann brukte de gjenstående tre musketer minst en time på å dytte den ikke alt for vinterglade BMW'n til Schumacker opp en slak bakke utenfor hytta. Deretter bar turen til en nydelig legedame på Geilo legesenter, -og slik gikk det til at Borgenhov fikk krykker og henvisning til MR undersøkelse fordi alt kunne tyde på at menisken tok kvelden under kræsjlandingen på dagen før kvelden før.

Det bar snart tilbake til hytta der vi drakk og åt slik bare voksne drittunger på hyttetur kan. Jeg skal ungå å nevne her at Dave stadig konverserte i slowmotion for at en yppig dansk pige skulle forstå hva mumle gåsegg med kneet hadde å fare med.

Temmelig sent lørdag kveld ble Von Borgenhov grisk på en Irish Coffee, hvilket schumacker i all sin kleinhet frarådet på det sterkeste med tanke på søvnproblemer. Borgenhov ga seg ikke på tørre møkka så Schumacker tryllet fram en nydelig Irish og gikk å la seg.

Mr. Duracell var samtidig heldigvis på vei til hytta etter en liten tur ned til køen utafor(!) Recepten. Han hjalp broderlig Borgenhov med å tømme det som fantes av kalde pilsner i et kjølig skap.

Søndag holdt Schumacker bilen på veien hele strekninga fra Geilo og hjem. Borgenhov viste stolt frem den nye hjelmen sin til to sett foreldre som (igjen) har påtatt seg oppgaven som sykesøstre frem til kneet er andregangskonsultert, operert også videre.

Den überfeite nye hjelmen min har jeg i øyeblikket ærlig talt j. liten bruk for.

Takk for turen gutter. Helt sjef. Gleder meg til neste gang.

Ski - ya later....

PS! Slenger med et bilde av Duracell lørdag kveld ;

Jakten på et eksamensresultat

Nerd - "Jakten på en eksamenskandidat - jakten på et eksamensresultat"

Idol - "Jakten på en superstjerne". Konseptet skal rulle over skjermen enda en sesong. Vi har hatt en haug med lignende konsepter i det siste. Filmstjerne - "Jakten på en filmstjerne", Dansefeber - "Jakten på en danseløve", TopModel - "Jakten på en supermodell", "Jakten på en Cæsar stjerne" o.s.v... Vi får se en mengde mennesker som gir av hele seg selv med en drøm om å lykkes og et innstendig ønske om å prestere når det virkelig gjelder. Det er naturlig å ha et behov for å få vist hva en er god for, at det bor noe i en, kanskje få litt skryt, en bekreftelse, en støtteerklæring, en mulighet.

Skjebner knuses, kritikk hagler, talent benektes og selvtillit brytes ned - i beste sendetid.

Noen få klarer seg. Det bor noe i dem, de fortjener skryt, de har talent, de bør fortsette, de bør satse, de er gode. Hallelujah! Endelig en som innfrir!

Resten er ubrukelige, -sorry. Det der duger ikke.

Jeg skal på en audition som kalles muntlig eksamen, klokken 09:00 denne onsdags morgenen.

Den skal foregå på 3. Avdeling ved det juridiske fakultet i Oslo. Storbyen. Det er skikkelig skummelt.

Jeg vet at det er 240 personer som kom videre etter de to innledende rundene med hjemmeeksamen og skriftlig skole eksamen. Jeg har lagt ned noe som i alle fall føles som et enormt arbeide. Jeg har drevet med forberedelser i over tre år, siste året har jeg hatt mye fokus på denne muligheten. Jeg har gjort en innsats, jeg ønsker å lykkes, bli en av de utvalgte, jeg vil bli satset på, jeg vil bety noe, jeg vil være god, jeg drømmer om litt skryt, en støtteerklæring, en mulighet.

Jeg møter flere av de viderekomne utenfor lokalet. Vi snakker om den tredjedelen som ble eliminert. Vi synes det er forferdelig og trist. Vi vet at mange av dem har jobbet knallhardt. Mange av dem har bare hatt uflaks, eller bommet litt på en av oppgavene vi måtte løse. Det kunne likegodt vært oss.

Vi diskuterer om man skal prøve igjen om man mislykkes. Noen har allerede prøvd før og kliner til igjen, noen er med for første gang. Vi ønsker hverandre lykke til.

Spenningen stiger, jeg er nervøs, men heldigvis roligere enn hva jeg pleier å være foran viktige fremføringer. Jeg lurer på hva dommerne, som kalles ”sensorer”, kommer til å spørre om, hvordan jeg skal opptre, tankene spinner i hodet. Lurer på om jeg husker teksten, om jeg har kontroll, om jeg er mentalt forberedt. Jeg tenker at jeg ikke må være så nervøs.

Jeg sitter på benken utenfor døren. Bak døren sitter dommerne, akuratt nå venter de på meg, selv om de skal se en haug med kandidater hele dagen gjennom, tre dager på rad. Jeg er blant de første ut i dag. Jeg skjelver litt, men er fortsatt roligere enn fryktet. Jeg tenker at det er helt greit å være først ut, så er jeg ferdig med det.

Så er det min tur. De roper opp nummeret jeg har fått utdelt, det er to dommere. Jeg håndhilser på den første og han ser verken snill eller slem ut. Han ser bare helt streit ut. Den andre dommeren har briller og ser jaggu helt ok ut han også. Jeg tenker at det spiller ingen rolle åssen de ser ut, det er jeg som har noe å bevise. Jeg må skrive under en erklæring på at jeg kan innestå for opplysningene de har om meg. Så finner jeg plassen min og audition settes i gang.

Det går overraskende greit. Jeg kommer litt ut av det innimellom, men dommerne virker som om de har et oppriktig ønske om at jeg skal få til fremføringen min. De hjelper meg frem. De stiller gode spørsmål, de holder seg til temaer jeg på forhånd har skrevet inn at jeg kan, jeg får selvtillit og gir gass, jeg trives og det føles uvant, men trygt.

Jeg får beskjed om at jeg har vært lenge inne. 25 minutter. Fælt å tida flyr, tenker jeg. Nå holder det sier han med briller. Jeg blir med et litt usikker. Hvordan gikk det egentlig, lyktes jeg? Var jeg ræva? Får jeg en sjanse? En mulighet? Dømmes jeg opp og frem, eller nord og ned?

Den ene dommeren ser på meg, - nå kommer det tenker jeg.

”Gikk ikke så verst det her, takk skal du ha, resten finner du ut den 18. januar, da offentliggjøres resultatene, lykke til videre”.

Jeg takker for meg. Jeg føler det har gått bra, i alle fall ”ikke så verst” som dommeren sa. Jeg ringer folk som har gitt meg støtte og ønsket meg lykke til og sier at de føltes bra. ”Ikke verst” sa den ene dommeren, - sier jeg.

Jeg møter noen andre som skal fremføre senere. Jeg forteller dem at dommerne var hyggelige og profesjonelle. Jeg forklarer at jeg er brukbart fornøyd og en erfaring rikere.

Jeg føler meg aldeles ikke udugelig, ikke ubrukelig. Jeg blir nok ikke blant de beste, men jeg gjennomførte, det gikk helt greit, - jeg tør å stille opp igjen. Nettopp det er viktig for meg. Jeg har gjort en innsats, jeg har hatt trua, det er det som betyr noe.

Hallelujah,

Eks. Amen!

Bærums Ungdom og Hemsedal Fyll

Hemsedal ble satt på hodet i romjulen. Bærums ungdommen har fått en god porsjon av skylda for det kaos som har funnet sted i det som har blitt markedsført og fått fotfeste som ”Nordens Ibiza”.

Ibiza er som kjent en idyllisk liten spansk ferieøy som gjennom blant annet profilering på MTV fikk enorme mengder unge mennesker til å bestille billetter og bidra til å sette øya på hodet gjennom fest, fyll og dop en rekke sommere før hypen døde og ungdommene forflyttet seg blant annet til MTVs nye lekegrind Ayia Napa i sitt søken mot den ultimate festplass.

Også i Hemsedal vil hypen gå over en dag, og den gemene hop vil forflytte seg til et nytt hipt skiparadis for fest og fyll og muligens en porsjon faenskap.

I Hemsedal har innrykket av festglade ungdommer blitt så stort at det har gått utover sikkerheten i bygda. Stadig har ordføreren og andre sentrale talspersoner fra bygda åpent stått frem i media og gitt Bærumsungdom en god del av skylda for tingenes tilstand.

Er det slik at den gjennomsnittlige Bærumsungdommen mangler innsikt i sentrale menneskelige verdier? Har Bærumsungdommen som et fellesbegrep gått amokk i Hemsedal og satt bygda på hodet? Hvis så er tilfellet, hvorfor det?

Det blir i alle tilfelle totalt uriktig å skjære alle over en kam og stadfeste at ungdommer fra Bærum alle mangler evnen til å opptre med grunnleggende menneskelige egenskaper, men det er langt flere Bærums ungdommer, enn andre ungdommer som ser ut til å mangle noen elementære kunnskaper om hvorledes en skal opptre ovenfor fremmede mennesker og samfunn.

I Bærum har vi en kultur, også av mange kalt ”ukultur” der unge mennesker ofte har en del penger mellom hendene. Av en eller annen merkverdig grunn mangler en del Bærumsgutter innsikt i verdien av ydmykhet ovenfor mennesker fra andre byer og bygder, (kulturer og land) slik at uheldige konfrontasjoner og situasjoner stadig oppstår der Bærumsungdommen gjør entre.

Følelsen av å komme til Hemsedal og det enorme tilbud av fest og fyll som strekker seg gjennom den før så fredelige og lugne skibygda er kanskje litt som den dagen russedressen ble trukket på for første gang og en droppet noen hemninger og tråkket over noen prinsipper for en kortere periode.

Alkoholen virker imidlertid ikke noe annerledes på Bærumsungdom enn andre ungdommer.

Når mange unge mennesker fester og drikker samtidig medfølger ALLTID problemer, det være seg vold, herverk, ulykker og andre mer eller mindre uheldige situasjoner. Dette er et velkjent faktum.

Problemet er rett og slett at det er samlet så vannvittig mange mennesker i Hemsedal samtidig og at Hemsedal, som egentlig er et fantastisk alpin mekka, også har et så usannsynlig stort utelivs apparat som tiltrekker en rekke ungdommer til Hemsedal ene og alene for å feste og fortære store mengder alkohol.

Hemsedal tiltrekker seg faktisk en haug med ungdommer som ikke en gang har med seg skiutstyr eller snøbrett. I bagen har de kanskje skitøy, men kun fordi skitøy er moteriktig plagg på afterskien.

Etter min mening er det likevel ikke ungdommen som fortjener skylden for den situasjon som Hemsedal nå har kommet i.

For meg virker det for enkelt å stadig angripe bærumsungdommen da det er Hemsedals personelle infrastruktur som totalt har brutt sammen.

Utbygningen og utviklingen i Hemsedal til ”Nordens Ibiza” tilfører bygda store økonomiske verdier i svært populære vintermåneder, og er et resultat av kommunal politikk som har tillatt og tidvis stått i bresjen for den enorme utviklingen bygda har hatt.

Med økt antall mennesker følger økt ansvar og dette ansvaret har ordføreren i etterpåklokskapens lys gitt inntrykk av å til dels ha innsett. Med økte antall gjester følger et økt ansvar for å opprettholde ro og orden, både for å ta vare på lokale innbyggere og de gjester som strømmer til for å få en positiv opplevelse i Hemsedal.

Samtidig er det et faktum at Bærumsungdom blant en rekke bygdefolk og mindre miljøer allerede er så lite populære at det faktisk rent taktisk kan lønne seg for dem å unngå å si at de kommer fra Bærum når de møter lokalfolk på pub eller lignende.

Den utdeling av skyld som Hemsedal nå offentlig har tillagt Bærumsungdommen etter elendige organisering i forhold til det storinnrykk av ungdom som bygda selv har frontet i mange år, vil ikke gjøre det lettere for det flertall av Bærumsungdom som faktisk opptrer både med høflighet og ydmykhet å møte utenforstående ungdommer frie for fordommer.

Ford (uten) Focus !?

Jeg passer huset til foreldrene mine for tiden. I den anledning hadde det seg i morges slik at jeg skulle levere bilen til fatteren på verksted, etter at han ble påkjørt av en gammal mann, (som for øvrig ble så skremt at han satte bilen i forover og kjørte rett i veggen samtidig) noen uker før avreise.

Siden motparten rettmessig påtok seg all skyld skal jeg (på fatterns vegne) ta ut en leiebil fra AVIS, som har kontorer like ved verkstedet der jeg leverer den bulka bilen.

AVIS gir meg en Ford Focus og deretter utvikler min morgen seg til det rene helvete;

For det første er det bikkjekaldt, og AVIS har parkert bilen ute, jeg må skrape hele dritten for is og snø, og når jeg endelig kommer meg av gårde…

…tror du ikke det er nok til kun en sprut spyleveske på den fokkings Forden? Så jeg kjører inn på Shell på Rud (i Bærum) for jeg ser nesten ikke en dritt, men der er det stengt på grunn av varetelling! Derfor kjører jeg helt til Hydro Texaco (på Rykkinn), jeg er en fare for meg selv og alle andre for jeg ser zipp nada underveis. Jeg nesten kræsjer i racket med spyleveske på Hydro Texaco, og tror du ikke at de små jævlende koster hele 49 kroner stykke hos de griske djevlene? I tilegg må jeg knote meg gjennom hele Fords instruksjonsbok for å finne ut hvordan man åpner panseret, for der vanlige biler har en button eller hendel inni bilen, har de altfor smarte menneskene som lager Ford bestemt at man må vippe det begredelige Ford merket på panseret (!) 180 grader til side før man stikker nøkkelen i hullet under, vrir litt til venstre, og så vrir hardt til høyre, Voila! -så åpner panseret seg, og du bruker bare fem minutter på å finne den flotte stanga som holder hele dritten oppe.... Og når panseret endelig står åpent, skal du være så kald på henda, at du må gå inn igjen på stasjonen og be mannen i kassa om å åpne spyleveskekanna du har kjøpt, -for deg, fordi fingra dine er blåere enn spyleveska i kanna. Så skal du hutte tutte sutrende finsikte spyleveska uten trakt, men ha igjen bånnskien fordi Ford ikke har gjort plass til en hel kanne, men en kanne minus en slump bånnski i sin gedigne Ford Focus.
Jeg kommer meg omsider hjemom og setter fra meg bilen i fem minutter for å raske sammen noen småsaker jeg skal ha med meg på turen videre. Sånn halvveis fornøyd er jeg med at det nå i alle fall er spyleveske på den latterlige leiebilen, men siden lykken og ulykken bor vegg i vegg har det seg så slik at når jeg nå kommer ut igjen i den håpløse Focusen har den jævla frontruta iset igjen på innsiden.

Nå har jeg parkert bilen, og jeg funderer på om jeg skal lure kusina mi, som også passer hus og bor her - til å benytte den ubrukelige Forden frem til foreldrene mine kommer hjem, så kan jeg ta mutterns bil til byen og slippe flere problemer.